Diskriminering- og tilgjengelighetsloven

Lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, også kjent som diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (DTL), trådte i kraft 1.1.2009. Lovens formål er i følge lovteksten å «/…/fremme likestilling og likeverd, sikre like muligheter og rettigheter til samfunnsdeltakelse for alle, uavhengig av funksjonsevne, og hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Loven skal bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes». 

Loven berører store deler av samfunnet, herunder høyere utdanning, og innfører blant annet et forbud mot å diskriminere personer på grunn av nedsatt funksjonsevne. Dette forbudet gjelder både direkte og indirekte diskriminering. Med indirekte diskriminering kan vi forstå det slik at det å la være å oppfylle de krav som stilles til universell utforming og tilrettelegging for studenter med funksjonsnedsettelser, er forbudt. Loven presiserer en særlig plikt hos offentlige virksomheter til å arbeide aktivt og målrettet for universell utforming. Et brudd på denne plikten regnes som diskriminering. Vær oppmerksom på at det ikke er nok å utforme omgivelsene slik at man kommer inn i en forelesningssal eller i en pc-stue. Både utformingen av møbler, innretninger og utstyr må være slik at de tar høyde for de ulike forutsetningene hos studentene. 

I etterkant av ikrafttredelse av loven har det kommet noen viktige publikasjoner som skal støtte opp under formålet med loven og hjelpe ulike aktører til å overholde kravene. Blant disse bør vi særlig nevne Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementets rundskriv om universell utforming, samt regjeringens handlingsplan for universell utforming og økt tilgjengelighet 2009-2013. 

Det er viktig å få med seg at DTL ikke kun handler om universelle løsninger og forbud mot diskriminering. Under § 12 – Plikt til individuell tilrettelegging, andre avsnitt, kan en lese følgende: «Skole- og utdanningsinstitusjon skal foreta rimelig individuell tilrettelegging av lærested og undervisning for å sikre at elever og studenter med nedsatt funksjonsevne får likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter.» Ofte kan det likevel lønne seg å gjøre en innsats for å få på plass universelle løsninger, da dette vil kunne begrense antallet individuelle tilretteleggingssaker. For å gi et eksempel: Studentene kan altså kreve individuell tilrettelegging dersom man ikke har mulighet til å bruke e-læringsplattformen som lærestedet har valgt. Hva vil det lønne seg å gjøre? Det vil utvilsomt være best både for lærestedet og den enkelte student at læringsmiljøet er utformet på en slik måte at flest mulig klarte seg selv. Universelle løsninger vil ikke gjøre individuelle tilrettelegging overflødig, men sannsynligvis redusere behovet. Det vil også være god butikk.